Definify.com
Definition 2025
blencan
blencan
Old English
Verb
blenċan
- To deceive.
- To cheat.
- He wrenceþ and blenceþ.
- He deceives and cheats.
- He wrenceþ and blenceþ.
Conjugation
Conjugation of blenċan (weak class 1)
| infinitive | blenċan | tō blenċanne |
|---|---|---|
| indicative | present | past |
| 1st-person singular | blenċe | blencte |
| 2nd-person singular | blenċest | blenctest |
| 3rd-person singular | blenċeþ | blencte |
| plural | blenċaþ | blencton |
| subjunctive | present | past |
| singular | blenċe | blencte |
| plural | blenċen | blencten |
| imperative | ||
| singular | blenċ | |
| plural | blenċaþ | |
| participle | present | past |
| blenċende | (ġe)blenċed | |
Descendants
- Middle English: blenchen
- English: blench